Hvilken type kirke tar imot mennesker med depresjon?

Hvilken type kirke tar imot mennesker med depresjon?

Nylig ble jeg sjokkert da jeg hørte nyheten om en annen ung mann, en pastor, som hadde tatt sitt eget liv og etterlot seg en vakker kone og tre vakre barn. Det er mildt sagt hjerteskjærende.

Denne artikkelen kan gå i mange forskjellige retninger. Men jeg velger den retningen som virker mest åpenbar for meg. Verden trenger en kirke der syke er velkomne og hvor selv høytstående ledere får lov til å være syke selv i de fastsatte arbeidstidene.

Hvorfor? Fordi det skjer.

Dette må kirkevesenet kunne håndtere, spesielt siden kirken er et sykehus for syke.

Det jeg snakker om her er ikke en fysisk sykdom, men de mentale, følelsesmessige og åndelige sykdommene som har hjemsøkt så mange av oss. Jeg har hatt tre store depresjonsanfall, jeg har hatt panikkanfall, og jeg har tålt nok sorg til å forstå og akseptere at lidelse er endemisk i livet.

Så hvorfor er det en oppfatning om at personer med depresjon ikke er velkomne i kirken?

Hvorfor skulle det ikke være passende støtte og råd og opplæringsprogrammer for å hjelpe syke mennesker? Vel, noen ganger er det ressursbegrensninger.

En grunn til dette kan være at vår moderne verden er så fokusert på sofistikert og effektiv drift og pastorale ledere føler seg drevet til å gjenskape dette i kirken.

Denne perfeksjonismen som aldri kan tilfredsstilles har blitt en del av moderne kirkekultur.

Så mange unge og ikke fullt så unge menn og kvinner i kirken i dag er under et enormt press for å tjene godt nok til å glede menneskene de tjener og kirkelederne de jobber for.

Kirken må være et sted hvor vi kan bli belønnet for vår ærlighet om våre svakheter.

Tross alt er det en bibelsk idé at vi mottar Kristi styrke når vi innrømmer vår svakhet. Problemet er at vi lever i en tid som har glemt bibelsk tradisjon og kjøpte løgnen om at en vellykket menighet må være konkurransedyktig og at en vellykket tjeneste må være både effektiv og forankret i fortreffelighet. Kirken drives som en bedrift, og konkurrerer om medlemmene med sine salgs- og markedsføringsstrategier i stedet for bare å forplikte seg til å etterleve evangeliet.

Det er mange grunner til at kirker kanskje ikke omfavner begrepet styrke i svakhet i sine tjenester. Mange styrker kolliderer. En del av problemet er inntrenging av rikdom, name-it-claim-it, doktrine.

Det virker for meg at hvis vi ønsker å forbedre aksepten for psykiske helseproblemer som depresjon i kirkene våre, må vi omfavne det over hele linja. Hva ville Jesus at vi skulle gjøre? Fornekte virkeligheten? Absolutt ikke!

Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å gjøre dette på enn at en av pastorene eller sentrale ledere er helt transparente om en pågående kamp. Å, jeg vet at det pleide å være et nei-nei. Som pastor ville du ikke dele noe med mindre du kom over det. Men pastorer må også gå foran i sårbarhet som viser ydmykhet.

Pastorer må vise mot, ironisk nok i sin svakhet, ved å være sårbare for å oppmuntre andre i deres svakhet.

Et slikt eksempel på svakhet begynner med pastoren!

Men kirker ser ikke ut til å like at pastorene deres er svake.

Dette er fordi vi har forelsket oss i løgnen om at ledere er sterke.

Men i mange ting i livet er "overvinnelse" fantasifull, som om vi kan klikke med fingrene og overvinne depresjon. Alle som er deprimerte vet at dette er tull. Vi har ingen slik kontroll over denne svarte hunden. Og det er fullstendig bibelsk. Bibelen ville ta oss til de klagesalmene, Predikeren, Jobs bok, de profetiske skriftene og i Det nye testamente til andre Korinterbrev og spesielt tornen i øyet på Paulus. Ideen om lidelse er sentral i Bibelen. Moses, David, Jona, Elia, Jeremia, listen fortsetter og fortsetter. Kan ikke den lidende tjeneren Jesus i Jesaja 45-55 forstå vår depresjon, spesielt i lyset av korset?

Hvorfor må pastorer projisere bildet av at de har alt sammen? Ingen av oss gjør det...

Heltene dine i Bibelen gjorde det ikke.

Det ser ut til å være et utviklingssystem for pastorer som ikke gir dem mye rom for reelle og vedvarende kamper. Denne typen svakhet teller mot dem eller teller dem ut. Imidlertid glemmer denne tradisjonen noen av de beste pastorene som led, som Spurgeon. Jeg vet fra et skriveperspektiv at jeg er dypere knyttet til Gud i ordene jeg skriver når jeg sliter. Det er en dypere type tjeneste som vi kan bruke i vår depresjon, så lenge vi ikke føler oss overveldet av den og så lenge en dypere type tjeneste vil bli tillatt. Aksept er en kraftig økonomi.

Pastorer med depresjon må omfavnes enda mer! Pastorer som har lidd av depresjon er enda bedre rustet for tjeneste. Og kirker må tenke mer på hvor effektivt de støtter mennesker i mørke. Røykmaskiner, brygget kaffe og hemmelig effektivitet håner kirkens prinsipper med sin egen bok om lidelse.

Kirker er komplekse miljøer for de som jobber i dem, enten de er lønnet eller frivillig. De som får betalt legger alltid ned mange flere timer enn de får betalt, og de som er frivillige gir hundrevis av timer i året for kjærligheten.

Det ville vært greit om det var en tilfredsstillende jobb, men ofte er det ikke verdt konflikten eller den konstante unnlatelsen av å oppfylle de høye standardene som mange kirker setter, og jeg mener ikke standarder for hellighet, men standarder for effektivitet. Arbeidsmiljøet i kirker kan være mer giftig enn det komparative arbeidsmiljøet på sekulære arbeidsplasser. Følelsene av utilstrekkelighet, konfliktene som ikke vil forsvinne, presset fra ledere og medlemmer, presset om å lede, og den åndelige krigføringen som er en del av miljøet, bidrar alle til kaoset som hekker seg i en pastor eller tjenesteleder som truer med å brenne dem ut i en ånd av fortvilelse.

Vi kunne absolutt forstå at det er en rekke forløpere som gjør at mennesker i kirken lider av depresjon og angstlidelser.

Jeg foreslår at den typen kirke som aksepterer og til og med omfavner mennesker med depresjon, spesielt de i rekkene til pastorene, er Kristi kirke.

Det må virkelig sørge for Guds Ånd at så mange pastorer og alle andre lider alene, for ikke å snakke om de som dør!

Her er noen ting kirken ga meg da jeg led av depresjon i tjenesten:

1. Jeg ble tatt opp i ledelsen desto mer fordi ledelsen forsto at jeg trengte støtte fra samfunnet. Når vi føler oss svake, trenger vi mye oppmuntring, og den beste oppmuntringen kommer fra de som er mest modne i sin tro. Ledere som lider av depresjon må være sammen med ledere som er medfølende og kloke.

2. Det var en kultur som omfavnet både svakhet og ærlighet. Begge trengs. Vi er bare sterke til vi blir svake, og det er bare et spørsmål om tid. Når vi er svake må vi være ærlige, og kirken må bygge en kultur som krever ærlighet og gir trygghet for alt som avsløres.

3. Det var en forpliktelse til bønn, som er en annen måte å si at helbredelsestjenesten er Guds sak; at de innenfor kirken har forstått at klisjeer og råd bare har begrensede eller til og med skadelige effekter.

4. Når jeg delte min byrde og min manglende evne, fikk jeg fortsatt gjøre det jeg følte var nødvendig, men andre ledere tok på seg de mer tyngende oppgavene. Dette innebar ofte å delegere individuelle oppgaver til andre, noe som var en mulighet til å utvikle dem videre. Det som oppmuntret meg mest var at disse andre lederne ikke ville klandre meg. De fikk det akkurat. Kirker må dyrke en kultur som viser empati og medfølelse.

Inspirert av Steve Wickham