Litt autismehumor kan kurere mye autisme

Litt autismehumor kan kurere mye autisme

Autisme humor. Høres ut som en oksymoron, ikke sant? Men hør på meg. Å oppdra et barn med autisme krever mye innsats. Det er høyt, utmattende, smertefullt og sist men ikke minst emosjonelt. Det er lett å bli deprimert når du ser tilbake på dagen og ser hvor mange ganger en nedsmelting ikke kunne unngås, eller fokusere på utflukten som burde vært lett, men som ikke var fordi datteren din trengte å kjenne bakken på hendene og gikk rundt i butikken som en hund, bare for å bli stirret på og dømt om hvorfor noen ville la barnet sitt oppføre seg slik. Kanskje du sitter fast i det faktum at du ikke klarte å få henne til å spise noe annet enn ostepinner og gresk yoghurt, eller at du mistet roen (som du hadde fra starten) da du glemte at hun brukte lengre tid på å behandle forespørsler og kjeftet på deg når hun hele tiden stirret i veggen når hun skulle ha satt seg i bilen.

Uansett hva som skjedde den dagen, finner jeg ut at jeg ender opp med å sammenligne meg med de "perfekte" mødrene. Jeg vet at det er kontraproduktivt og at jeg sammenligner meg med en som ikke eksisterer (ennå har den ikke-eksisterende moren et barn med autisme), men jeg kan ikke la være. Jeg har imidlertid en måte å skifte fokus på. Jeg liker å finne dagens humor. Det kan være så enkelt som at jeg ler av antrekket hun plukket ut som var helt søtt, men som ikke er i nærheten av å matche. Dette er noen av favoritthistoriene mine som jeg ser tilbake på og bare ler hysterisk mens jeg husker og ser at selv tøffe dager har humor.

Da datteren min var rundt 20 måneder gammel, begynte hun å vise tegn på motsatt oppførsel. En dag ved lunsjtid fortsatte hun å kaste maten fra barnestolen. Etter å ha gått frem og tilbake noen ganger om å si nei og hun gjorde det likevel, slo jeg henne i hånden etter at hun kastet lunsjkjøttet igjen og sa til henne "nei nei." Jeg sto der mens hun stirret på meg med det iskalde blikket hun nå har patentert. Hun kastet mer lunsjkjøtt nede. Jeg ble sjokkert! Før jeg rakk å gjøre noe, mens hun fortsatt stirret, slo hun sin egen hånd to ganger og sa: «Nei, nei, mamma». Det burde være unødvendig å si at leggetiden kom tidlig den dagen.

En annen gang, da hun var tre år gammel, oppførte hun seg som en hund. Peser, går på alle fire, jager en ball. Jeg ble så imponert over at hun faktisk utga seg for å være noe annet enn en prinsesse (hun sliter med fantasien, og vi er ganske sikre på at hun lovlig tror hun er en prinsesse) at jeg sa: "Ærrevnt, for en søt valp du er!" Vel, jeg sa for mye. Hun snudde seg umiddelbart til meg og sa: "Jeg er ikke en valp. Jeg, prinsesse Chloe." Og så reiste han seg og gikk bort. Hun så på meg som om jeg var den dummeste personen hun noen gang hadde sett. Som om hun tenkte: "Hvem later til å være en valp? For en dukke." Og jeg har ikke sett den valpen siden.

Og denne historien skjedde for bare noen uker siden. Jeg hadde akkurat satt barna ned for lur/stille tid og dro for å rydde opp i bilen min. Da jeg gikk inn fra garasjen hørte jeg skrik komme fra rommet hennes. Jeg var i panikk da jeg løp til henne. Jeg stormet inn på rommet hennes og ventet blod eller et beinbrudd. Nei. Hun snur seg mot meg og sier: «Jeg skal til akuttrommet!» Jeg spør henne hvorfor, og når hun prøver å slutte å gråte, forteller hun meg at hun dyttet en perle opp i nesen. Det du ikke vet nå er at hun gjorde akkurat det samme med en fargestift for 4 uker siden. Jeg senket hodet i vantro og ringte faren hennes for å komme hjem og se på broren hennes, slik at jeg kunne ta henne til legevakten. Hun var i himmelen i det venterommet. Å se iPaden sin i over to timer i strekk er drømmen hennes, og hun levde den dagen. Vi ble til slutt ringt tilbake og innen 3 minutter etter å ha lagt oss falt den jævla perlen ut av nesen hennes av seg selv. Og det var så langt tilbake at jeg ikke kunne se det i det hele tatt! Så jeg ringte sykepleieren og fortalte at det var over. 30 minutter til og vi ble løslatt. Alt i alt brukte vi over tre timer på akutten bare for å prøve å få det ut selv (jeg faller hodet bare jeg tenker på det). Og nevnte jeg at det var en datekveld og vi hadde ikke vært på en på flere måneder...

Neste gang du befinner deg på et lavt sted på grunn av dagens nedgang, finn det siste komiske autismeøyeblikket og bare le. Det er en grunn til at de sier at latter er den beste medisinen. Og stol på meg. Du vil finne din autismehumor. Selv om det er på laveste dose.

Inspirert av Ashley Woods