Vagusnervestimulering viser varig fordel ved behandlingsresistent depresjon

Vagusnervestimulering viser varig fordel ved behandlingsresistent depresjon

To års data viser at tillegg av VNS til standardbehandling kan resultere i varige symptomer, funksjon og livskvalitet i en av de mest vanskelig å behandle depresjonspopulasjonene.

Studie: Holdbarheten av fordelene ved vagusnervestimulering ved markant behandlingsresistent alvorlig depresjon: en RECOVER-studierapport. Bildekreditt: BigBlueStudio/Shutterstock.com

I en nylig publisert studie iInternational Journal of NeuropsychopharmacologyForskere karakteriserte funksjon, depressive symptomer og livskvalitet (QoL) over to år med vagusnervestimulering (VNS) hos personer med alvorlig, kronisk behandlingsresistent depresjon (TRD).

Høy motstand mot behandling begrenser de langsiktige konsekvensene av depresjon

De fleste med alvorlig depressiv lidelse blir bedre etter ett til tre forsøk på antidepressiv behandling, men dette skjer ikke hos 18 % til 33 % av pasientene. Personer med vanskelig å behandle depresjon, eller TRD, er mer sannsynlig å oppleve sykehusinnleggelser, tilbakefall, funksjonshemminger og selvmordsforsøk enn de som reagerer på behandling.

TRD presenterer to grunnleggende utfordringer: å oppnå og opprettholde fordeler, spesielt hos pasienter med lang sykdomsvarighet og flere mislykkede behandlingsforsøk.

Sannsynligheten for symptomatisk bedring avtar når motstanden mot terapi øker. Likeledes reduseres sannsynligheten for at fordelen varer ettersom behandlingsmotstanden øker.

For TRD er vurdering av holdbarheten til den første fordelen avgjørende for å vurdere den kliniske effekten av behandling hos pasienter som har større sannsynlighet for å miste den på grunn av kronisk sykdom og tidligere manglende respons.

RECOVER-studien sporer langsiktige resultater under pågående VNS

I denne studien evaluerte forskere kliniske utfall etter VNS hos individer med TRD. Den første fasen av den trippelblinde, randomiserte RECOVER-studien evaluerte sikkerheten og effekten av ytterligere VNS-behandling i 12 måneder hos pasienter med TRD og tildelte dem enten ekstra aktiv eller falsk VNS-terapi sammen med vanlig behandling (TAU).

Etter den 12-måneders blindede fasen fikk alle deltakerne åpent aktiv VNS i tillegg til TAU. Analysen fokuserer på utfall under pågående behandling uten kontrolltilstand.

Den nåværende analysen inkluderte deltakere randomisert til aktiv VNS for de første 12 månedene. Alvorlighetsgraden av depressive symptomer ble vurdert ved å bruke den klinikervurderte og selvrapporterte Quick Inventory of Depressive Symptomatology (QIDS) og Montgomery, Åsberg Depression Rating Scale (MADRS).

For hver skala ble en delvis respons (PR) eller en respons definert som henholdsvis ≥30 % eller ≥50 % reduksjon fra baseline. En poengsum på ≤5 på QIDS-skalaen og ≤9 på MADRS-skalaen indikerte remisjon.

For disse skalaene var meningsfull nytte (MB) synonymt med PR og signifikant nytte (SB) var synonymt med respons. Skalaen Clinical Global Impression, Improvement (CGI-I) ble brukt til å vurdere generell psykiatrisk status, med skårer på ≤3, ≤2 og 1 som indikerer henholdsvis MB, SB og remisjon.

En undergruppe av QoL Enjoyment and Satisfaction Questionnaire ble brukt til å vurdere livskvalitet og ga den minimale klinisk viktige forskjellen (MCID) på en økning på 11,89 % fra baseline, noe som indikerer MB.

Effekten av depresjon på daglige aktiviteter ble vurdert ved å bruke punkt 6 i spørreskjemaet om arbeidsproduktivitet og aktivitetssvikt, med MB definert som en reduksjon på to eller flere poeng.

Alle målinger ble kombinert til en enkelt, sammensatt beregning med en verdi på 0,3 basert på antall domener som inneholder én MB. En sammensatt poengsum på 0 indikerte ingen signifikant fordel (NB), 1 indikerte en MB, og 2 eller 3 indikerte SB. Ratene for hvert utfallsmål ble bestemt 12, 18 og 24 måneder etter randomisering.

Fordelens varighet ble estimert som andelen deltakere med ≥MB ved 12 måneder som minst opprettholdt denne statusen ved 18 og 24 måneder. Derimot reflekterte andelen deltakere med MB eller SB ved 12 måneder, men NB på senere tidspunkt tap av ytelse. Videre antydet andelen deltakere med SB ved 12 måneder, men NB på senere tidspunkter tilbakefall. Nytte ble også vurdert hos pasienter med NB etter 12 måneder.

Hos de fleste pasienter ble den betydelige fordelen opprettholdt over to år

214 deltakere med en gjennomsnittsalder på 55,2 år deltok i studien. De fleste deltakerne var kvinner (68 %) og arbeidsledige (72 %). Studiepopulasjonen tilbrakte 52,6 % av livet med en depressiv sykdom, hadde mislyktes i flere tidligere antidepressiva og intervensjonsbehandlinger, hadde svært dårlig livskvalitet og var funksjonshemmet.

Etter 12 måneder oppnådde 80 % av utvalget minst MB på det tredelte sammensatte målet. Ved 18 og 24 måneder oppnådde henholdsvis 83,6 % og 82,4 % av utvalget minst MB.

Av deltakerne som var i remisjon etter 12 måneder, opprettholdt omtrent 59 % til 66 % remisjon ved 18 måneder, og omtrent 48 % til 70 % opprettholdt remisjon etter 24 måneder. På tvers av alle utfallsmål opplevde omtrent 17 % av deltakerne tap av fordeler ved 18 måneder og 19 % etter 24 måneder.

Tilbakefallsraten var 6,7 % ved 18 måneder og 7,8 % ved 24 måneder. I tillegg oppnådde mange deltakere med NB minst MB på senere tidspunkt etter 12 måneder, med omtrent en tredjedel som oppnådde forbedring ved 18 måneder og nesten 38 % etter 24 måneder.

VNS viser varig fordel ved svært behandlingsresistent depresjon

Samlet oppnådde en betydelig andel av individer med TRD behandlet med TAU og VNS fordel på symptom-, funksjons- og livskvalitetsmål ved 12 måneder. Omtrent 80 % av deltakerne som oppnådde minst MB ved 12 måneder, beholdt minst MB i de påfølgende 12 månedene mens de fortsatte med ytterligere VNS.

En undergruppe av deltakere (omtrent 38%) som ikke hadde oppnådd MB etter 12 måneder, hadde oppnådd denne statusen etter 24 måneder. Hyppigheten av ytelsestap var lav og tilbakefall var sjeldne.

Forfatterne bemerker at vedvarende og nye fordeler ikke ble forklart av endringer i samtidige medisiner eller eksponering for andre intervensjonsbehandlinger, noe som støtter holdbarheten til VNS-assosierte utfall i en populasjon med eksepsjonelt høy behandlingsresistens og sykdomskronisitet.

Last ned PDF-eksemplaret ditt nå!

Kilder: