Vend deg til tang for bærekraftig laboratoriedyrket kjøtt

Vend deg til tang for bærekraftig laboratoriedyrket kjøtt

Forskere dyrker fremtidens mat i denne laboratoriet: kjøtt som bruker tang som et alternativ til animalske ingredienser.

Det er mulig å dyrke kjøtt i et laboratorium. Da kan du lage en burger uten å måtte slakte en okse eller ku. Men akkurat nå er det fortsatt vilt dyrt.

Laboratoriedyrket eller dyrket, kjøtt krever mye plass. Ofte er blod fra aborterte kalver og uspiselige perler av mikroskopisk størrelse nødvendige ingredienser. Dette vil endre seg når seniorforsker Hanna Haslene-Hox og hennes kolleger ved Norsk Viteninstitutt Sintef når målet.

Produksjon av animalske proteiner – uten dyr

"Hvordan skal vi lage animalske proteiner på en måte som ikke involverer dyr i det hele tatt eller i mye mindre grad?" Slik skisserer Haslen-Hox det store spørsmålet som Sinte og Nofima jobber med sammen.

For å gjøre dette bruker forskere her tare, den største undergruppen av tang, samt andre typer alger og planterester i stedet for blod og syntetiske materialer.

For disse proteinene er det ikke nok å bli menneskemat hvis det ikke er nok. Den må dyrkes i stor skala – og billigere.

"Den første burgeren fra laboratoriet ble produsert i 2013. Den kostet 250 000 euro," sier Haslene-Hox.

Trenger mer effektiv vårkultur

Muskelcellene de norske forskerne nå dyrker må feste seg til noe i suspensjonskulturen.

- Dette gjør vi veldig bra i kulturkolber, hvor cellene kan vokse i et supertynt lag på plasten. Skal du dyrke nok celler til en kilo kjøtt på denne måten, trenger du 700 kvadratmeter med kolber. Det er lite praktisk, sier Haslen-Hox. Syv hundre kvadratmeter – det tilsvarer ti norske leiligheter av gjennomsnittlig størrelse. "

Nøkkelen er et tykkere lag

Cellene vokser i et lag som er mindre enn en hundredels millimeter tykt. For at laboratoriekjøtt skal bli vanlig, må forskerne først dyrke cellene oppover.

"I stedet for bare å vokse på en flat overflate, var de i stand til å vokse på bittesmå mikrokjeglekuler. Da kunne vi fylle en tank med perler som har celler på seg. Ved å gjøre dette skaper du en mye større overflate for cellene å vokse på," sier hovedforskeren.

Denne tilnærmingen brukes allerede til en viss grad i dag. Forskerne bruker for eksempel sfæriske mikrobærere laget av dekstran. Dextran er en lang kjede av sukkermolekyler som kalles et polysakkarid.

Fra syntetisk til spiselig tang

"Men du kan ikke spise disse uspiselige perlene. Det du må gjøre hvis du skal lage en biff eller en burger er når du løsner cellene fra mikrosmulene etter at de har vokst tilstrekkelig. Dette er en ressurskrevende operasjon, og mange celler tåler det ikke, så de dør under behandlingen."

Det Sinte og Nofima ønsker å oppnå er å bruke materialer fra naturen i stedet for dextran-perlene.

- Vi prøver å ta bioressurser som er til overs fra å lage andre ting eller som vi har mye av, som tang og tare. Så bruker vi dem til å lage mikrokuler som cellene kan vokse på, og så blir de en del av maten. Prosjektet vårt går ut på å lage mikrokuler som cellene kan vokse på, og skalere det ned på en stor strømmet suspensjonstank, sier hun.

Matrester kunne også gjøre jobben

Den andre jobben er å sørge for at cellene får mat. I dag blir de ofte fôret med føtalt bovint serum, høstet fra blod fra aborterte kalver.

"Hvis du vil lage et produkt som ikke er avhengig av dyrelandbruk, er det dumt å bruke blod. Dessuten er det dyrt, vanskelig å få tak i, har varierende kvalitet, og du kan ikke putte det i folks mat. Vi må prøve å finne ressurser som ikke vil mate disse cellene, så vi slipper å bruke denne typen serum," sier hun.

Maten til cellene er en væske som cellene flyter rundt i pluss mikrobærerne de er festet til.

– Vi mener at vi bør kunne lage disse tingene fra bioressurser som er tilgjengelige i Norge, sier Haslene-Hox. Hun ramser opp noen muligheter som alger, tang, rester av råvarer fra grønnsaker og planteforedling, avfall fra annen næringsmiddelindustri som lakseoppdrett, eggeskall, skinn og avfall fra kyllinger og storfe.

Nyttige eggeskall?

En av partnerne i forskningsprosjektet er Norilia, et selskap som jobber med eggeskall, fjær og hud. Den tynne membranen på innsiden av eggeskallet er en del av babykyllingens embryosekk. Den hjelper cellene til å vokse og er så god på dette at membranen også kan brukes til å lege sår.

"Vi så på om muskelceller var i stand til å fungere på partikler av eggeskallmembraner eller om vi kunne blande dem med alginat for å få cellene til å feste seg," sier hun.

Så langt har forskere funnet noen materialer som muskelceller virkelig ser ut til å like å vokse på. Det neste trinnet de ønsker å ta er å bruke mikrosfærene til å skalere kultivatoren som begeistrer dem.

Haslene-hox reiser noen spørsmål. "Hva vil skje når vi begynner å røre denne blandingen? Vil cellene feste seg til perleoverflaten?"

Kilder: