Forskning kobler langvarig eksponering for trafikkstøy og diabetes type 2

Forskning kobler langvarig eksponering for trafikkstøy og diabetes type 2

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) har forekomsten av personer med diabetes over hele verden økt fra 108 millioner i 1980 til 422 millioner i 2014.

De viktigste risikofaktorene for diabetes er usunt kosthold, mangel på mosjon og fedme. Noen nyere studier har imidlertid rapportert en sammenheng mellom trafikkstøy og høyere risiko for type 2 diabetes (T2D).

Lære: Langvarig eksponering for trafikkstøy og risiko for diabetes type 2: En kohortstudie.Bildekreditt: TTstudio / Shutterstock.com

Helseeffekter av støy

Over 20 % av befolkningen i EU er utsatt for støynivåer i boliger over 55 dB. Som et resultat, ifølge WHO, dør mellom én og 1,6 millioner ellers friske mennesker i Europa hvert år som følge av trafikkstøy.

Støy kan være indirekte skadelig ved å stimulere hypothalamus-hypofyse-binyreaksen og det autonome nervesystemet, og dermed føre til frigjøring av stresshormoner.

I tillegg kan trafikkstøy om natten påvirke varigheten og kvaliteten på søvnen. Dårlig søvnkvalitet kan føre til nedsatt glukoseregulering, redusert insulinfølsomhet og lavgradig betennelse, som alle er kliniske trekk ved T2D. Eksponering for transportstøy har også vært knyttet til fysisk inaktivitet og overvekt, begge risikofaktorer for T2D.

Tidligere studier har rapportert økt risiko for diabetes assosiert med veitrafikkstøy. Imidlertid vurderer de fleste av disse studiene ikke påvirkningen av livsstilsegenskaper på denne risikoen.

Videre har støyeksponering på den minst utsatte boligfasaden økt risiko for T2D sammenlignet med den mest utsatte fasaden. Dette tyder på at de skadelige effektene av støy på T2D hovedsakelig skyldes søvnforstyrrelser.

En ny Miljøforskning Studie analyserer jernbane- og veistøy på de minst og mest utsatte boligfasadene og risiko for T2D. Forskerne i denne studien evaluerte også forvirring av nivået av gjenværende livsstil i registerbaserte studier.

Om å studere

For den nåværende studien ble personer i alderen 16 år og eldre rekruttert mellom februar og april 2010 og februar og april 2013. Alle studiedeltakerne ble bedt om å fylle ut et spørreskjema om kosthold, røykestatus, alkoholforbruk, kroppsmasseindeks (BMI) og fysisk aktivitet.

Estimater av vei- og jernbanestøyeksponering var basert på adressen til hver deltaker som bodde på de mest og minst utsatte boligfasadene, ved å bruke adressedata fra 10 år før baseline til slutten av oppfølgingen i desember 2017.

Kohortdeltakere med T2D ble identifisert og registrert som tilfeller dersom de hadde to T2D-relaterte kontakter ved sykehus og/eller apotek. I tillegg ble det fra 2010 til 2017 samlet inn opplysninger om deltakernes høyeste utdanningsnivå, yrkesstatus, inntekt, samboerskap og opprinnelsesland.

Informasjon om sosioøkonomisk status (SES) på områdenivå ble også samlet inn. En Charlson-komorbiditetsindeks ble beregnet for hvert kohortmedlem som en tidsavhengig variabel ved å bruke ICD10-koder og diagnostiske data fra det danske nasjonale pasientregisteret, oppdatert for hvert kohortmedlem ved en komorbiditetsdiagnose. Dette var basert på antall sykdommer de siste fem årene, det vil si de siste til seks årene. Fordi ett års forsinkelse var tillatt, ble ikke indeksen påvirket av T2D-diagnose.

Studieresultater

Totalt 286 151 deltakere ble registrert i studien, hvorav 7 574 utviklet T2D i løpet av median oppfølging på 6,2 år. Personer utsatt for veitrafikkstøy over 60 dB, kalt LdenMax-kohorten, var mer sannsynlig å være yngre, bo alene, jobbe i funksjonærjobber, ha høyere utdanning, være fysisk aktive, konsumere mindre rødt kjøtt, røyke og ha normalvekt.

Det er rapportert liten eller ingen sammenheng mellom vei- og jernbanestøy. Både LdenMax og LdenMin boligfasader var assosiert med høyere risiko for T2D; Den sterkeste assosiasjonen var imidlertid med de i LdenMin-kohorten.

Etter justering for de registerbaserte kovariatene ble det ikke observert noen sammenheng mellom T2D og jernbane LdenMin. Motsatt ble det observert en høyere risiko for T2D for jernbane LdenMax.

I gaten LdenMin økte visse individuelle egenskaper påvirkningen av støy på deres T2D-risiko. Disse inkluderte lavt eller moderat utdanningsnivå, komorbiditetsindeks større enn eller lik to, nåværende røykere, fedme og fysisk inaktivitet eller lett aktivitet.

For både gaten LdenMax og LdenMin var T2D-risikoen størst for folk som bodde i forsteder. I tillegg var risikoen for T2D for street LdenMax høyest hos kvinner og de i alderen 65 år og eldre, mens det motsatte ble observert for street LdenMin.

Konklusjoner

Den nåværende studien rapporterte at veitrafikkstøy var assosiert med en høyere risiko for T2D. Videre var assosiasjonen for støy sterkest på den minst utsatte boligfasaden.

Spesielt endret ikke livsstilsfaktorer effekten av støynivå på T2D-risiko signifikant, noe som tyder på at fremtidige studier kan gi nøyaktige risikoestimater uten informasjon om livsstilsvaner.

restriksjoner

Den nåværende studien involverer en viss grad av eksponeringsfeilklassifisering og er assosiert med risikoen for deltakelsesskjevhet. En annen begrensning er at assosiasjonene mellom SES, livsstil og trafikkstøy kan variere på tvers av regioner. I tillegg var antallet T2D-utviklere begrenset.

Referanse:

• Sørensen, M., Hvidtfeldt, UA, Poulsen, AH, et al. (2022). Langzeitbelastung durch Verkehrslärm und Risiko für Typ-2-Diabetes: Eine Kohortenstudie. Umweltforschung. doi:10.1016/j.envres.2022.114795.

.