Verdien av en relasjonstilnærming til autisme

Verdien av en relasjonstilnærming til autisme

Når vi støtter barn med utviklingsutfordringer, må vi først erkjenne at det krever teamarbeid og en styrkebasert tilnærming. Det er nødvendig å ikke fokusere på det barnet ikke kan, men å se på hva barnet kan få til og bygge videre på det. Foreldre kan søke støtte fra profesjonelle, men de må være klar over at de er de viktigste personene i barnets liv og at det å fremme barnets utvikling ikke bare er fagpersonells arbeid, men en felles innsats fra alle som er involvert i barnet. For at intervensjoner skal være virkelig effektive og nyttige, må de være konsekvente og konstante. Intervensjonene skal være like på alle områder der barnet befinner seg.

Det er avgjørende for oss å forstå barns miljøreaksjoner, enten de har utviklingsproblemer eller ikke. Når en lærer, forelder eller annen person har en fiendtlig tone, dårlig oppførsel, høy stemme osv. Alle disse tingene kan være overveldende for barnet og forårsake en atferdsreaksjon. All oppførsel er målrettet og bør sees på som sådan, også negativ oppførsel. Atferd er en måte barnet snakker til oss om en stressende situasjon eller et åpenbart behov eller ønske når det kanskje ikke er i stand til å kommunisere dette til oss verbalt. Lys, lyder og andre sensoriske stimuli kan også forårsake stress hos et barn. Vi må skape bevissthet om hva i miljøet som kan fungere som en trigger for stress og prøve å endre miljøet for å gjøre det til et mer behagelig og trygt sted for barnet. Vi må også være forsiktige med hvordan vi ser på barn. Hvis vi ser på et barn med negativ oppførsel som et "monster" eller føler at fordi et barn noen ganger er heftig, må vi automatisk ty til medisiner, så har vi inntatt en negativistisk holdning som sikkert vil overføres til barnet. Barn er veldig bevisste på voksnes oppfatning av dem, også de med kommunikasjonsvansker. Vi bør se på barna våre gjennom gledens øyne og nærme oss atferdsvansker, ikke med tanke på hvordan vi kan undertrykke dem, men snarere hvordan vi kan møte behov, løse konflikter og eliminere lidelse.

Floortime-modellen er spesielt nyttig når du arbeider med barn med kommunikasjons- og sosiale problemer. For ikke-verbale barn kan vi starte med å introdusere håndsignaler, gå videre til å bruke bilder, og så gradvis oppmuntre barnet til å bruke ord eller uttrykk for å uttrykke ønsker. Det som betyr noe i utgangspunktet er ikke om verbaliseringene er riktige, men heller om det ble gjort et verbalt forsøk. I gulvtidsmodellen, når et barn engasjerer seg i en atferd som å snurre gjenstander, ville vi ikke være avvisende, men snarere forsiktig introdusere en ny leke eller gjenstand og forsøke å distrahere barnet til en mer produktiv aktivitet. I ekkolalisituasjoner kan vi si ting som "dette er TV-snakk" og gi midler til å omdirigere dette til en annen form for underholdning. Det er viktig å gi barnet forståelige signaler og meningsfulle utsagn og setninger dersom vi ønsker at det skal oppføre seg annerledes.

For at barn med utviklingsproblemer skal integreres bedre i den sosiale sfæren, er det nødvendig at de ikke blir isolert i situasjoner der de blir stemplet og skjøvet bort fra typiske jevnaldrende. Snarere bør de inkluderes så mye som mulig med typiske jevnaldrende. De kan trenge ekstra støtte og tilrettelegging, men hvordan vil de begynne å lære viktige ferdigheter hvis de ikke har hyppig og kontinuerlig eksponering for verden rundt dem? Jeg har utviklet bruken av det jeg kaller "real-life repetisjoner" hvor vi kan bygge et spesifikt sosialt scenario for et barn. Det kan være slik at du kan handle på matbutikken. Terapeuten og foreldrene veileder og veileder barnet på forhånd om hvordan en slik aktivitet skal utføres og får dem deretter til å demonstrere det. Sosiale historier og tegneseriesamtaler er svært nyttige for å formidle informasjon, da disse barna har en tendens til å være visuelle elever. Sosiale historier kan lages ganske enkelt fra hefter som barnet hjelper til med å lage som skisserer en spesifikk oppgave eller scenario med forventet atferd. Comic talk er nyttig for å bygge empatiske ferdigheter så vel som reflekterende tenkning da vi ber barnet utvikle bildetekster for hva forskjellige mennesker kan si og tenke i forskjellige situasjoner.

Til slutt mener jeg det er avgjørende, selv om det kan virke kontroversielt for noen, å fastslå at barn med utviklingsutfordringer kan og vil ha nytte av en psykososial og relasjonsbasert tilnærming alene. Noen har valgt å ty til medisiner og jeg legger ingen skyld eller fordømmelse på de som har tatt dette valget, men jeg kommer med et forslag om at det finnes alternativer og gir informasjon om disse alternativene og farene ved bruk av psykotrope medisiner. For det første vil jeg ikke argumentere for at medisiner kan "virke" i betydningen atferdsundertrykkelse. Men å feste et barn til en stol vil også fungere når det gjelder å undertrykke atferd. Dette ville være aversivt og muligens ulovlig. Jeg ser liten forskjell mellom en slik tilnærming og bruk av psykofarmaka. Forskjellen er at den ene er en fysisk begrensning og den andre er en kjemisk begrensning. Når vi sier at noe «fungerer», vurderer vi ofte ikke mekanismen det fungerer med. Dr. Peter R. Breggin, MD, sammenlignet bruken av antipsykotiske medisiner hos barn med en "kjemisk lobotomi" fordi det gjør funksjonene til frontallappene sløvet. Disse stoffene medfører en risiko for tardiv dyskinesi, en permanent, skjemmende nevrologisk svekkelse. I tillegg er legemidler som Risperdal foreskrevet off-label og er ikke indisert for personer under 18 år, men er fortsatt foreskrevet.

Det kan kreve mer hardt arbeid, innsats og tålmodighet, men jeg er overbevist, etter å ha jobbet med over 40 barn med utviklingsutfordringer, at relasjonsbaserte tilnærminger i stedet for kjemisk tilbakeholdenhet er en reell måte å lære barna våre ferdigheter til å fokusere på å utnytte sine styrker, bygge videre på deres utvikling og hjelpe til med å takle utfordrende atferd og ta tak i den sanne kilden til konflikt og lidelse, i stedet for bare å sløve dem.

Inspirert av Dan Edmunds