Studien viser at MMA-sparring rammer blodhelsen hardere enn boksing

Studien viser at MMA-sparring rammer blodhelsen hardere enn boksing

Ny forskning viser at MMA-utøvere har flere skadelige blodforandringer enn boksing, og avslører større risiko og et større behov for sportsspesifikke restitusjonsstrategier.

Studere:Endringer i de reologiske egenskapene til blod hos kampsportutøvere (boksing vs MMA). Fotokreditt: Biofoto/Shutterstock.com

En fersk studie som analyserer blodviskositet og flytegenskaper hos kampsportutøvere viser at simulerte MMA-sparringøkter (mixed martial arts) resulterer i mer uttalte endringer i deformerbarhet, aggregering og plasmavolum i røde blodlegemer sammenlignet med boksekamper. Resultatene vil bli publisert iVitenskapelige rapporter.

bakgrunn

Kampsportsutøvere gjennomfører ofte dynamiske økter med direkte konfrontasjon. Disse idrettene som kickboksing, boksing og MMA er avhengige av anaerobe prosesser under økter og genererer høyt fysiologisk stress. Dette nivået av fysisk anstrengelse fører til betydelige endringer i blodets reologiske egenskaper.

Reologiske egenskaper til blod refererer til blodets viskositet og flytegenskaper. Disse egenskapene bestemmes av den komplekse interaksjonen mellom forskjellige blodkomponenter som plasma og røde blodceller (RBC). Blodviskositeten påvirkes av hematokrit (prosentandelen av RBC), plasmaviskositet, RBC-deformerbarhet og aggregering, som sammen påvirker blodstrømmen i kroppen.

RBC må deformeres for å lette transport gjennom trange kapillærer for å sikre cellulær oksygentilførsel. Fysisk trening er kjent for å enten øke eller redusere deformerbarheten av røde blodlegemer og forventes å påvirke de reologiske egenskapene til blod betydelig.

I den nåværende studien undersøkte forskerne de reologiske egenskapene til blod i to grupper av kampsportutøvere, spesielt de som deltok i boksing og MMA, og sammenlignet dem med de til en kontrollgruppe av deltakere som ledet en stillesittende livsstil.

Studiedesign

Studiepopulasjonen inkluderte 16 boksere og 16 MMA-utøvere som var idrettsutøvere på elitenivå og deltok regelmessig. Kontrollgruppen inkluderte 14 ikke-vektbærende menn som ledet en stillesittende livsstil.

Blodprøver ble samlet inn fra kampsportutøvere før og etter dynamiske økter med direkte konfrontasjon (standardisert simulert sparring, uoffisielle kamper). Røde blodlegemers deformerbarhet (forlengelsesindeks ved forskjellige skjærspenninger) og fibrinogenkonsentrasjon ble hovedsakelig bestemt fordi disse parameterne er signifikante determinanter for blodets reologiske egenskaper.

Studien ble gjennomført i den forberedende opplæringsperioden. Alle utøverne ble matchet for alder, treningserfaring og vektkategori. Miljøforholdene ble strengt kontrollert.

Studieresultater

Sammenligning mellom boksing og kontrollgrupper før og etter kampøkten avslørte en induksjon i RBC-deformerbarhet ved skjærspenninger på 4,24, 8,23, 15,95, 30,94 og 60,00 PA blant boksere.

Denne økningen antyder at trening kan stimulere omsetning av røde blodlegemer og potensielt forbedre deformerbarhet og oksygentilførsel ved å erstatte eldre celler med nyere, mer effektive.

Studien fant også en induksjon i bokserfibrinogennivåer sammenlignet med kontrollgruppedeltakere. Fysisk treningsindusert induksjon i fibrinogennivåer fører til RBC-aggregering og øker blodviskositeten.

Imidlertid var det ingen statistisk signifikante endringer i aggregeringsindeks eller plasmaviskositet hos Boxers, noe som indikerer at økt RBC-deformerbarhet kan bidra til å opprettholde blodstrømmen til tross for økte fibrinogennivåer.

En reduksjon i RBC-skjærdeformerbarhet på 0,58 ble observert hos boksere sammenlignet med kontrolldeltakere. Dette kan indikere en mild svekkelse i RBC-deformerbarhet, muligens assosiert med oksidativt stress fra midlertidig vevshypoksi eller immunrespons. Et høyere WBC-nivå hos boksere sammenlignet med kontroller støtter denne oppfatningen ytterligere.

Hos boksere ble økte WBC-nivåer og redusert RBC-deformerbarhet ved skjærspenning 2,19 observert etter kampøkten. Dette antyder aktivering av hvite blodlegemer, som er stivere og kan endre blodsirkulasjonsdynamikken gjennom interaksjon med røde blodlegemer av frie radikaler, og dermed redusere deres deformerbarhet.

Ved å sammenligne MMA- og kontrollgruppene før og etter kampøkten fant studien økt deformerbarhet av WBC, fibrinogen og RBC ved skjærspenning 30,94 og 60,00 hos MMA-utøvere. MMA-gruppen observerte også redusert RBC-deformerbarhet ved skjærspenninger på 0,58 og 1,13.

Studien avdekket betydelig høyere blodmorfologiindikatorer og RBC-aggregering etter kampen i MMA-gruppen. Den økte RBC-aggregeringen observert etter kamp i MMA-gruppen kan reflektere en fysiologisk respons på økte fibrinogennivåer og inflammatorisk stress.

Disse resultatene antyder samlet større forstyrrelse og svekkelse av de reologiske egenskapene til blod hos MMA-utøvere sammenlignet med boksere. De dynamiske og omfattende kampteknikkene i MMA, inkludert slag, spark, kneslag, grep og støt, forårsaker mer omfattende skader på større områder av kroppen, inkludert lemmer og overkropp.

En mye større reduksjon i plasmakolumen ble observert i MMA-gruppen (~9%) enn boksegruppen (~1,6%), noe som gjenspeiler den lengre varigheten og høyere intensiteten av MMA-sparring som involverer flere muskelgrupper. Redusert plasmavolum er en fysiologisk respons på intens fysisk aktivitet der væske endres fra det intravaskulære rommet til fungerende muskelvev, noe som resulterer i hemokonsentrasjon.

Et betydelig redusert plasmavolum i MMA-gruppen kan indikere hemokonsentrasjonsrelaterte endringer i blodets reologiske egenskaper, slik som: B. økt aggregering og redusert deformerbarhet av RBC. Disse kombinerte effektene kan svekke blodstrømmen og redusere tilførselen av oksygenering av vev.

Forfatterne bemerker at de fysiologiske endringene observert etter sparring er akutte. Men hvis de gjentas eller ignoreres, kan de bidra til nedsatt blodstrøm og økt kardiovaskulær belastning.

Undersøk betydning

Studien viser at simulerte MMA-kamper har en mer negativ innvirkning på blodets reologiske egenskaper enn boksekamper.

Dette utfallet kan påvirkes av de mer varierte og intense fysiske kravene til MMA, som inkluderer høyere energiforbruk, større vevsskade og større inflammatoriske responser.

Studieresultatene fremhever behovet for skreddersydde hydrerings- og restitusjonsstrategier i MMA for å dempe de negative effektene av hemokonsentrasjon på atletisk ytelse og restitusjon. Spesifikke anbefalinger inkluderer strategier for å minimere oksidativt stress (f.eks.

Studiens begrensninger inkluderer bruk av simulert sparring i stedet for offisiell konkurranse, inkludering av mannlige eliteidrettsutøvere og en relativt liten prøvestørrelse. Ytterligere forskning er nødvendig for å bekrefte disse resultatene i større, mer varierte kohorter og virkelige turneringsmiljøer.

Last ned PDF-eksemplaret ditt nå!

Kilder: