Det monoklonale antistoffet prasinezumab lover å bremse den raske progresjonen av Parkinsons sykdom

Det monoklonale antistoffet prasinezumab lover å bremse den raske progresjonen av Parkinsons sykdom

I en studie nylig publisert i tidsskriftetNaturmedisin, gjennomførte et stort internasjonalt team av forskere en utforskende analyse for å evaluere om det monoklonale antistoffet prasinezumab, som tidligere er observert å være effektivt for å bremse utviklingen av motoriske symptomer på Parkinsons sykdom, faktisk viser fordeler i undergrupper av pasienter med Parkinsons sykdom med raskt progressiv motorisk degenerasjon.

bakgrunn

Et kjennetegn ved Parkinsons sykdom er aggregeringen av α-synuklein, som antas å spre seg mellom nevroner og bidra til patogenesen av Parkinsons sykdom. En av de første terapeutiske alternativene rettet mot aggregert α-synuklein var det monoklonale antistoffet prasinezumab, som ble evaluert i fase II kliniske studier på pasienter med tidlig Parkinsons sykdom som var en del av PASADENA-studien.

Det primære endepunktet for fase II-studiene i PASADENA-studien var Movement Disorder Society Unified Parkinson's Disease Rating Scale eller MDS-UPDRS-score. Selv om det monoklonale antistoffet ikke ble funnet å være effektivt på alle parametere av MDS-UPDRS sammenlignet med de som ble behandlet med placebo, viste de som fikk prasinezumab langsommere progresjon av motorisk degenerasjon. I tillegg mente teamet også at MDS-UPDRS-underskalaene neppe ville vise endringer over korte observasjonsperioder som ett år.

Om studiet

I denne studien undersøkte teamet virkningen av prasinezumab på å bremse progresjonen av motorisk degenerasjon i undergrupper av Parkinsons pasienter som lider av den raskt progressive formen av sykdommen. Gitt at MDS-UPDRS-underskalaene kanskje ikke viser kortsiktige endringer assosiert med behandling, kan overvåking av undergrupper med den raskt progressive formen for Parkinsons sykdom bidra til å forbedre signal-til-støy-forholdet og avsløre mulige effekter av behandling med monoklonale antistoffer.

PASADENA-studien besto av tre behandlinger – placebo, 1500 mg prasinezumab og 4500 mg prasinezumab. Pasientene ble tilfeldig fordelt til de tre gruppene etter stratifisering etter alder (over eller under 60 år), kjønn og bruk av monoaminoksidase B-hemmere. Pasienter som tok andre symptomatiske Parkinsons-medisiner som dopaminagonister eller levodopa ved baseline ble ekskludert. I tilfeller der bruken av disse medisinene ble ansett som obligatorisk, ble MDS-UPDRS-skåre beregnet før behandlingsstart.

Denne studien undersøkte effekten av prasinezumab hos pasienter som fikk stabile doser av monoaminoksidase B-hemmere ved baseline og hadde andre indikatorer på raskere sykdomsprogresjon. Analysene av de seks primære forhåndsspesifiserte subpopulasjonene vurdert i fase I og II av PASADENA-studien inkluderte kun resultatene fra fire subpopulasjoner.

Subpopulasjoner var basert på bruk av monoaminoksidase B-hemmere, stadium 2 eller Hoehn og Yahr versus stadium 1 Parkinsons sykdom, de med og uten REM-søvnforstyrrelse eller rask øyebevegelsesforstyrrelse, og de med diffus malign fenotype versus ikke-diffus malign fenotype.

Analysen ble også stratifisert i seks utforskende underpopulasjoner basert på alder, kjønn, sykdomsvarighet, alder ved diagnose og motoriske subfenotyper som tremordominerende versus akinetisk rigid gangforstyrrelse eller gangforstyrrelse med postural ustabilitet. Siden tidligere studier ikke rapporterte en doserespons, ble de to behandlingsgruppene bestående av 1500 mg og 4500 mg prasinezumab kombinert for analyse.

Resultater

Resultatene tyder på at prasinezumab er mer effektivt til å bremse utviklingen av motoriske symptomer hos Parkinsonspasienter med den raskt progressive formen av sykdommen. Subpopulasjonsanalysene viste at pasienter med diffuse maligne fenotyper eller pasienter som brukte monoaminoksidase B-hemmere ved baseline, som er indikatorer på rask sykdomsprogresjon, viste langsommere tegn på motorisk degenerasjon enn pasienter med fenotyper som ikke indikerte rask sykdomsprogresjon av Parkinsons sykdomsprogresjon.

MDS-UPDRS del III-skåren, som tilsvarer legevurderte motoriske tegn, viste en langsommere økning eller forverring av degenerasjon hos pasienter behandlet med prasinezumab enn hos pasienter behandlet med placebo. Del I og II av MDS-UPDRS-skåren tilsvarer henholdsvis pasientrapporterte motoriske og ikke-motoriske tegn.

Forskerne mener at fordi dataene indikerte raskere progresjon langs MDS-UPDRS del III sammenlignet med del I og II, kan del III eller legevurderte motoriske tegn gå foran endringene i del I og II. Disse resultatene tyder også på at lengre observasjonsperioder er nødvendig for å nøyaktig vurdere den potensielle effekten av behandlinger som prasinezumab.

Konklusjoner

Samlet sett tyder resultatene på at det monoklonale antistoffet prasinezumab potensielt kan brukes til å bremse progresjonen av motorisk degenerasjon hos pasienter med den raskt progressive formen for Parkinsons sykdom. I tillegg kreves lengre observasjonsperioder for å observere effekten av prasinezumabbehandling hos pasienter med den sakte progredierende formen av sykdommen. Ytterligere randomiserte kliniske studier må videre validere disse resultatene.

Kilder: