Hva 300 gram ultrabearbeidet mat per dag gjør for diabetesrisikoen din

Hva 300 gram ultrabearbeidet mat per dag gjør for diabetesrisikoen din

En ny metaanalyse viser at selv en liten økning i ultrabearbeidet matinntak kan øke risikoen for type 2 diabetes, spesielt hvis forbruket overstiger 300 gram per dag.

I en nylig publisert studie iDiabetes and Metabolism JournalForskere undersøkte assosiasjonene mellom ultrabehandlet matinntak (UPF) og risikoen for type 2 diabetes (T2D).

UPF-er er industrielle formuleringer laget av hele matrester, ofte modifisert og forbedret med mattilsetningsstoffer. UPF-er er vanligvis energitette, høy i sukker, natrium og fett og bare fiber. Derfor kan UPF-inntak føre til dårlig kostholdskvalitet og overdreven energiinntak, noe som kan bidra til høyere risiko for fedme og andre sykdommer. Høyt UPF-forbruk kan også svekke insulinsignalering og øke risikoen for T2D. Mattilsetningsstoffer i UPF-er som kunstige søtningsmidler og emulgatorer kan også bidra til å forstyrre tarmmikrobiota og fremme insulinresistens.

Om studiet

Bearbeidet kjøtt viste den sterkeste diabeteskoblingen mellom UPF-undergrupper – 34 % høyere risiko per porsjon, bedre enn sukkerholdige drikker og andre kategorier.

I denne studien meta-analyserte forskere forholdet mellom UPF-bruk og T2D-risiko. Først identifiserte de studier fra databasene PubMed, Web of Science og Embase ved å bruke relevante søkeord. Denne metaanalysen var begrenset til prospektive studier som rapporterte relativ risiko (RR) estimater og 95 % konfidensintervaller for assosiasjonene mellom T2D-risiko og UPF-opptak. Studier som ikke følger NOVA-klassifiseringen (av matvaregrupper) ble ekskludert.

Følgende data ble hentet fra kvalifiserte studier: prøvestørrelse, alder, oppfølgingsvarighet, ernæringsvurderingsmetoder, eksponeringsområde, kovariater, relativ risiko (RR) og tidspunkt for UPF-vurdering, blant andre. Newcastle-Ottawa Scale og Oxford Center for Evidence-baserte medisinkriterier ble brukt til å vurdere skjevhet og bevishastighet. Dersimonian-Laird tilfeldige effektmodeller ble brukt for metaanalysen som sammenlignet høyeste versus laveste UPF-inntak og individuelle UPF-undergrupper.

I tillegg ble ikke-lineære og lineære dose-respons-metaanalyser utført for forskjellige UPF-enheter (servering/dag, absolutt gram (G)/dag og prosentandel av g/dag) ved å bruke de to-trinns tilfeldige effektene med begrenset kubikkkli og den to-trinns generaliserte eiendomsskadede kvadraters estimeringsmetoden ved bruk av henholdsvis minste kvadraters forsering. Publikasjonsskjevhet ble vurdert ved hjelp av Eggers test- og traktplott.

Sensitivitetsanalyser ble utført ved å ekskludere hver studie fra metaanalysen én etter én for å vurdere robustheten til resultatene. Heterogenitet ble undersøkt ved hjelp av I-kvadratstatistikk og Cochrans Q-test. Videre ble undergruppeanalyser på metodiske egenskaper og potensielle effektmodifikatorer utført for å identifisere kilder til heterogenitet.

Resultater

Hele korn i ultrabehandlet korn drev sannsynligvis sin uventede beskyttende effekt, og understreker at ikke alle industrielle matvarer utgjør identiske risikoer.

Totalt omfattet studien 10 publikasjoner i 12 prospektive kohortstudier. De fleste studiene ble utført i Europa (fem) og Nord-Amerika (fire). Sju publikasjoner var av høy kvalitet, mens tre var av moderat kvalitet. Metaanalysen av høyeste og laveste UPF-inntakskategorier inkluderte 38 308 tilfeller av diabetes fra over 714 000 deltakere.

Sammendraget RR var 1,48 for T2D-risiko med moderat til høy heterogenitet. Til tross for heterogeniteten i RR-størrelsen på tvers av studier, ble en konsistent positiv assosiasjon observert. Ingen publikasjonsskjevhet ble identifisert. Blant studier som rapporterte assosiasjoner for individuelle UPF-undergrupper, var sukker- og kunstig søte drikker og bearbeidet kjøtt positivt assosiert med T2D-risiko.

Omvendt ble det funnet at pakkede søte snacks og desserter, så vel som pakkede salte snacks og ultrabehandlet korn og brød, var omvendt assosiert, selv om den omvendte assosiasjonen for søte snacks og desserter ikke var statistisk signifikant (RR = 0,92, 95 % KI: 0,85–1,00). Disse omvendte assosiasjonene kan delvis forklares av faktorer som flavanolinnholdet i sjokoladebaserte produkter eller inkludering av fullkornsbrød i kornundergruppen.

I undergruppeanalyser etter region ble det observert høyere oppsummerende RR for europeiske og nordamerikanske studier sammenlignet med studier fra andre regioner. Denne regionale variasjonen kan være assosiert med høyere inntak av bearbeidet kjøtt i vestlige populasjoner, som var UPF-undergruppen som var sterkest assosiert med T2D. Oppsummeringen av RR-er for de høyeste versus laveste UPF-inntakskategoriene var sammenlignbare på tvers av studier med forskjellige UPF-enheter.

De asiatiske og søramerikanske populasjonene viste mildere UPF-diabeteskoblinger enn vestlige, sannsynligvis på grunn av forskjellige kostholdsmønstre og mindre porsjonsstørrelser.

Åtte studier rapporterte assosiasjoner som undersøkte prosentandelen av G/dag som en enhet av UPF-inntak ved bruk av andelen G/dag. Hver 10 % g/dag i UPF-inntak var signifikant assosiert med en 14 % høyere risiko for T2D, uten bevis for ikke-linearitet. Fire studier brukte absolutt G/dag som enhet for UPF-inntak. Hver 100 g/dag økning i UPF-inntak var assosiert med en 5 % økt risiko for T2D.

En ikke-lineær sammenheng ble kun observert for absolutt G/dag-inntak, med en brattere økning i risiko ved inntaksnivåer på 300 g/dag. På samme måte brukte fire studier porsjoner per dag som enheten for UPF-inntak. En bruk per dag i UPF-inntaket økte risikoen for T2D signifikant med 4 %, og denne assosiasjonen var lineær.

Videre forble resultatene robuste i sensitivitetsanalyser som ekskluderte én studie om gangen.

Konklusjoner

Oppsummert fant metaanalysen en positiv sammenheng mellom UPF-inntak og T2D-risiko. Høyere UPF-forbruk var assosiert med en 48 % økt risiko for T2D. Sammenhengen forble statistisk signifikant etter justering for kroppsmasseindeks (BMI), selv om effekten ble delvis dempet, noe som tyder på at BMI kan formidle en del av forholdet.

Assosiasjonene vedvarte etter justering for kostholdskvalitet og totalt energiinntak, noe som tyder på en uavhengig effekt. En ikke-lineær sammenheng ble observert spesifikt for absolutt G/dag-inntak, med en brattere økning i T2D-risiko ved inntaksnivåer over 300 g/dag av UPF. Gitt den økende økningen i UPF-inntaket, er det nødvendig med ytterligere innsats for å redusere UPF-forbruket ved å øke tilgangen til minimalt bearbeidet eller ubehandlet mat.

Kilder: