Redusere prenatal depresjon, som er assosiert med høyere fulltidsfødselsrater

Redusere prenatal depresjon, som er assosiert med høyere fulltidsfødselsrater

I en nylig studie publisert i eClinicalMedicine, undersøkte forskere data fra randomiserte kliniske studier (RCT) for å undersøke effekten av å redusere prenatal depresjon hos mor på graviditetslengden.

De undersøkte om en raskere reduksjon av depressive symptomer under svangerskapet ville føre til lengre svangerskap og moderere effekten av intervensjonen på svangerskapets varighet.

bakgrunn

Forkortet svangerskapsvarighet er en ledende årsak til sykelighet og død hos barn og har langsiktige helsemessige konsekvenser. Spedbarn født ved 37 uker hadde flere åndedrettsproblemer og sykehusinnleggelser på neonatal intensivavdeling (NICU) enn spedbarn født etter 39 uker.

Barn født tidligere, spesielt de i sen premature og tidlig tidlig periode, har større sannsynlighet for å ha utviklingsproblemer gjennom hele livet. Folkehelsetiltak bør ta sikte på å forlenge svangerskapsuker ved fødsel.

Mors depresjon under graviditet, en vanlig helsetilstand forbundet med kortere svangerskapslengde, kan forbedre fødselsresultatene ved å redusere risikoen for prematur fødsel.

Om studiet

I den nåværende post hoc-studien undersøkte forskere om å bremse utviklingen av depresjon under graviditet øker svangerskapets lengde og frekvensen av fødsler utover 39 ukers svangerskap.

De brukte 39-ukers cutoff som anbefalt av Society for Maternal-Fetal Medicine og American College of Obstetricians and Gynecologists.

Forskere tildelte tilfeldig 226 gravide kvinner i forholdet 1:1 til interpersonell psykoterapi (IPT, åtte ukentlige 50-minutters individuelle økter) og studiegrupper med utvidet vanlig omsorg (EUC).

De rekrutterte folk til studien mellom 10. august 2017 og 8. september 2021. Kvalifiserte deltakere var 18 til 45 år gamle, hadde symptomer på depresjon, snakket engelsk, var single, gravide og hadde en Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS)-score på ≥10.

Ekskluderinger inkluderte vedvarende ulovlig narkotikabruk, betydelige helseproblemer som krever invasiv behandling, og kognitiv atferdsterapi eller IPT.

Forskere brukte Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, femte utgave (DSM 5) for å diagnostisere depresjon og Symptom Checklist (SCL-20) med EPDS for å oppdage depressive symptomer og definere depresjonsbaner.

De samlet også inn obstetriske data (spontan fødsel vs. indusert/keisersnitt uten fødsel) og sosiodemografiske data [fødselsdato, husholdningsinntekt, antall personer i husholdningen, samliv med en partner, sivilstatus, utdanningsnivå, rase, etnisitet og inntekt-til-behov-forhold (INR)].

Forskere samlet informasjon om graviditetsdato fra medisinske journaler ved å bruke gjeldende teknikker. Det primære endepunktet var en dikotom måling av svangerskapsuker ved fødsel (≥39 uker med svangerskap), mens det sekundære endepunktet var en kontinuerlig måling.

De utførte post hoc-studier for å bestemme effekten av å redusere prenatal depresjon på graviditetsvarigheten.

De utførte utforskende analyser for å undersøke om mors diagnose av alvorlig depressiv lidelse (MDD), bruk av psykotrope medisiner, svangerskapsalder, inntekt-til-behov-forhold, arbeidsvarighet og spedbarnssex ved fødsel modererte den forutsagte hovedeffekten av mekling.

Resultater

Deltakerne hadde en gjennomsnittsalder på 30 år; 19% var latinoer, 43% var ikke-spanske/latinohvite, 8,8% var svarte, 4,4% var asiatiske, 0,4% var innfødte Hawaiian/Pacific Islander, og 24% var multirase/multietniske.

Lavere nivåer av depresjon under graviditet var assosiert med en høyere andel spedbarn født til termin ved 39 uker [oddsforhold (OR), 1,5 for EPDS og 1,7 for SCL-20].

Sjansen for å føde ved termin ved 39 ukers svangerskap eller senere økte med henholdsvis 54 % og 67 % for hvert standardavviksreduksjon i depresjonsbanen, som vist av EPDS og SCL-20. På samme måte var det sekundære endepunktet for kontinuerlig svangerskapsalder ved fødsel sterkt assosiert med reduserte depressive baner.

Årsaksmedieringsstudier bekreftet forestillingen om at pasienter som gjennomgikk IPT hadde større reduksjoner i depressive symptombaner, noe som bidro til lengre perioder av svangerskapet.

Depresjonsbaner redusert ved intervensjonen var assosiert med fødsel ved 39 ukers svangerskap (ELLER for EPDS: 1,7; ELLER for SCL-20: 1,9), noe som indikerer mediasjon. De eksplorative resultatene viste ingen signifikante modererte medieringseffekter.

Intervensjonsgruppen viste signifikant reduksjon i depresjon, med en femdobling i MDD-status og en 48 % (SCL20) til 52 % (EPDS) reduksjon i symptomer.

Blant gravide personer med EUC-sykdom sank MDD-status også fra 36 % til 14 % (SCL20) og symptomene reduserte med 33 % (EPDS). Deltakere i IPT hadde større MDD-remisjon og større reduksjon i depresjonssymptomer sammenlignet med EUC.

Konklusjoner

Studieresultatene viste at en reduksjon i mors depresjon under svangerskapet fører til lengre svangerskap. Mødre behandlet for depresjon opplevde en raskere nedgang i depresjon, noe som tyder på en sammenheng mellom depresjonsbehandling og graviditetslengde.

Resultatene av studien tyder på at det å gi psykisk helsehjelp til gravide kvinner for å minimere depresjon er en levedyktig måte å forlenge svangerskapet på.

Psykososiale terapier kan hjelpe moren og avkommet. Redusering av prenatal depresjon kan øke svangerskapets lengde ved å forbedre søvn, fysisk aktivitet, ernæring, sosiale interaksjoner, kommunikasjon, ferdigheter i selvforsvar og fysiologiske prosesser som stressfysiologi som kontrollerer fødselstid, søvn og inflammatoriske mekanismer.

Kilder: