Hvorfor type 2-diabetespasienter trenger mer enn bare blodsukkermåling

Hvorfor type 2-diabetespasienter trenger mer enn bare blodsukkermåling

Ny forskning viser at skjult sult - mangel på essensielle vitaminer og mineraler - stille forverrer type 2-diabetes, og påvirker nesten halvparten av pasientene over hele verden. Hva betyr dette for diabetesbehandling og forebygging?

I en studie nylig publisert i tidsskriftetBMJ ernæring, forebygging og helseEn gruppe forskere estimerte byrden av mikronæringsstoffmangel hos pasienter med type 2 diabetes mellitus (T2DM) og identifiserte viktige mønstre på tvers av demografiske og geografiske regioner.

bakgrunn

Visste du at nesten halvparten av personer med T2DM har mangel på essensielle vitaminer og mineraler som vitamin D og magnesium, som er kritiske for blodsukkerregulering og insulinfunksjon? Til tross for denne alarmerende virkeligheten, er de fleste pasienter uvitende om disse manglene.

Urbanisering, stillesittende livsstil og utbredelsen av bearbeidede dietter har bare forverret krisen. For eksempel går personer som er avhengige av hurtigmat glipp av viktige næringsstoffer som forsterker diabeteskomplikasjoner. Mikronæringsmangel (MND) er en stille epidemi som undergraver metabolsk helse og livskvalitet. Imidlertid forblir den bredere byrden av MND hos T2DM-pasienter pågående, med det meste av forskningen som fokuserer snevert på individuelle næringsstoffer.

Ettersom de globale diabetesratene øker og livsstilssykdommer dominerer, har det aldri vært mer presserende å avdekke den sanne omfanget av dette problemet. Nye bevis tyder på at mangel på mikronæringsstoffer kan forstyrre glukosemetabolismen og insulinsignalveier, og bidra ytterligere til utbruddet og progresjonen av T2DM. Å adressere disse manglene er nødvendig for å forbedre sykdomshåndtering, forhindre komplikasjoner og forbedre millioner av liv over hele verden.

Om studiet

Mikronæringsstoffers rolle i diabetes: Mangel på mikronæringsstoffer, som vitamin D, magnesium og B12, forstyrrer glukosemetabolismen og insulinsignalveier, og kan potensielt akselerere utbruddet og progresjonen av type 2 diabetes (T2DM).

Denne systematiske oversikten fulgte de foretrukne rapporteringselementene for systematiske oversikter og metaanalyser (PRISMA) retningslinjer. Et omfattende søk ble utført i databaser som PubMed, Scopus og Cochrane Library etter studier publisert mellom 1998 og 2023.

Studier ble inkludert hvis de undersøkte prevalensen av mikronæringsstoffmangel hos individer i alderen 18 år eller eldre med T2DM. Kvalifiserte studiedesign inkluderte tverrsnitts- og kohortstudier. Studier som fokuserte på svangerskapsdiabetes, type 1 diabetes eller personer under 18 år ble ekskludert. Datautvinning ble utført ved å bruke en standardisert arkinnsamlingsstudiekarakteristikk, deltakerdemografi og prevalensdata.

Statistiske analyser ble utført ved bruk av R-programvare (versjon 4.3.2) ved bruk av en tilfeldig effektmodell på sammenslåtte prevalensrater. Heterogenitet ble vurdert ved hjelp av I-kvadratstatistikken, mens publikasjonsskjevhet ble vurdert ved hjelp av Egger-testen. Undergruppeanalyser ble utført for å undersøke forskjeller etter kjønn, geografisk region og tilstedeværelse av diabetesrelaterte komplikasjoner. Sensitivitetsanalyser ble utført for å sikre nøyaktigheten av resultatene. Spesielt fremhevet forskerne de iboende begrensningene ved sykehusstudier, som kan overvurdere prevalensrater på grunn av seleksjonsskjevhet.

Diagnostiske kriterier for mangel på mikronæringsstoffer varierte mellom studiene, men konsistens i måleenheter ble opprettholdt under datasyntesen.

Studieresultater

Den systematiske oversikten analyserte 132 studier som omfattet data fra 52 501 deltakere. Den samlede prevalensen av multippel mikronæringsstoffmangel hos T2DM-pasienter var 45,3 % (95 % konfidensintervall [KI]: 40,35 % til 50,30 %). Defektene var mer vanlige hos kvinner (48,62 %, 95 % KI: 42,55 % til 54,70 %) (42,53 %, 95 % KI: 36,34 % til 48,72 %). Vitamin D-mangel var den vanligste, og rammet 60,45 % (95 % KI: 55 % til 65 %) av pasientene. Magnesiummangel var den nest viktigste med 41,95 % (95 % KI: 27 % til 56 %). Spesielt var vitamin B12-mangel høyere hos metforminbrukere (28,72 %, 95 % KI: 21,08 % til 36,37 %) sammenlignet med den generelle T2DM-populasjonen.

Geografiske funn: Regionale forskjeller i mangel på mikronæringsstoffer reflekterer variasjoner i kosthold, livsstil og helsetjenester, med den høyeste forekomsten rapportert i Amerika og Sørøst-Asia.

Geografisk varierte forekomsten av MND mellom Verdens helseorganisasjons (WHO) regioner. Amerika rapporterte den høyeste prevalensen (54,04 %, 95 % KI: 35,03 % til 72,48 %), etterfulgt av Sørøst-Asia (49,73 %, 95 % KI: 38,88 % til 60,60 %). Sykehusbaserte studier rapporterte alltid høyere prevalensrater (46 %, 95 % KI: 41 % til 51 %) sammenlignet med samfunnsbaserte studier (22 %, 95 % KI: 6 % til 46 %), noe som fremhevet potensiell seleksjonsskjevhet. Mangelen på store, populasjonsbaserte studier gjør det vanskelig å sammenligne prevalensrater mellom T2DM-pasienter og befolkningen generelt. I tillegg viste undergruppeanalyser at T2DM-pasienter med komplikasjoner hadde en høyere prevalens av MND (40 %, 95 % KI: 29,38 % til 50,28 %).

Meta-regresjonsanalyser identifiserte en svak oppadgående trend i MND-prevalens over tid, spesielt for vitamin D og B12, selv om disse trendene ikke var statistisk signifikante. Traktplott og Eggers test bekreftet tilstedeværelsen av publikasjonsskjevhet, men sensitivitetsanalyser validerte den samlede nøyaktigheten til de samlede estimatene. Til tross for betydelig heterogenitet mellom studier (I-kvadrat = 99%), fremhevet konsistente mønstre på tvers av undergrupper den utbredte naturen til dette problemet. Variasjonen har blitt tilskrevet forskjeller i diagnostiske kriterier, populasjonskarakteristikker og kostholdsmønstre på tvers av regioner.

Konklusjoner

Resultatene fremhever en høy MNDM-belastning hos T2DM-pasienter, med nesten halvparten som opplever mangler i essensielle næringsstoffer som vitamin D og magnesium. Kvinner og pasienter med diabetiske komplikasjoner er spesielt utsatt. Disse manglene forverrer ikke bare sykdomsprogresjonen, men bidrar også til langsiktige komplikasjoner, noe som understreker behovet for målrettede intervensjoner.

Geografiske variasjoner understreker påvirkningen av regionale kostholdsvaner og helsemessige forskjeller, noe som indikerer behovet for kulturelt skreddersydde kostholdsretningslinjer. Videre må fremtidig forskning fokusere på godt utformede, populasjonsbaserte studier for å gi generaliserbare data og klargjøre årsakssammenhengen mellom mikronæringsstoffmangel og T2DM-progresjon. Gitt dominansen til sykehusbaserte studier, bør fremtidig forskning inkludere samfunnsbaserte kohorter for å forbedre generaliserbarheten. Politikere, klinikere og forskere må ta opp MND som en del av omfattende diabetesbehandling for å dempe den økende byrden av T2DM.

Kilder: