Lecanemab og donanemab bremser Alzheimers nedgang, men er fordelen verdt prisen?

Lecanemab og donanemab bremser Alzheimers nedgang, men er fordelen verdt prisen?

Ny forskning viser at lecanemab og donanemab kan bremse kognitiv tilbakegang og forlenge pasientenes uavhengighet i daglige aktiviteter. Er disse høyrisikobehandlingene virkelig meningsfulle for Alzheimers pasienter og deres familier?

En nåværendeAlzheimers og demensStudien undersøker effekten av behandling på hvor lenge pasienter med Alzheimers sykdom (AD) forblir uavhengige i grunnleggende daglige aktiviteter (BADL) og instrumentelle aktiviteter i dagliglivet (IADLS).

Nåværende behandlinger for AD

AD er en nevrodegenerativ lidelse karakterisert ved cerebral akkumulering av amyloid- og tau-patologi, som fører til synaptisk og nevronal skade, som fører til progressiv demens. Flere terapier er utviklet, inkludert anti-amyloid monoklonale antistoffer, for å redusere cerebral amyloid byrde, som kan forsinke AD-progresjon.

I juli 2023 godkjente United States Food and Drug Administration (FDA) lecanemab som en sykdomsmodifiserende terapi (DMT) for å bekjempe tidlig symptomatisk AD. Like etter, i juli 2024, ble også donanemab godkjent. Imidlertid har begge behandlingene i noen tilfeller vært assosiert med minimal klinisk relevans for å bremse utviklingen av demens.

Både lecanemab og donanemab er kostbare behandlinger som kan øke risikoen for neuroimaging amyloid-relaterte abnormiteter (ARIA). Som et resultat er noen leger motvillige til å starte disse terapiene fordi enhver behandling må vise klinisk betydning for å oppveie de potensielle risikoene og kostnadene.

Annonsens alvorlighetsgrad

Klinisk demensvurdering (CDR)er en global skala for å bestemme demensstatus og alvorlighetsgrad ved å måle omfanget av kognitivt tap i ulike domener. Disse domenene inkluderer hukommelse, dømmekraft, orientering og problemløsning, og funksjonelle ferdigheter i samfunnssaker, hjemme og personlig pleie.

Hvert CDR-domene scores fra null til tre, noe som gjenspeiler sunn og alvorlig svekket kognisjon. Summen av poengsummene til hvert CDR-domene eller "boks" produserer CDR-Sum of Boxes (CDR-SB), et kontinuerlig mål med poengsum fra null til 18.

Selv om det ikke er noen klar konsensus om en "klinisk meningsfull" fordel for AD-demens, må kognisjon og funksjonell ytelse vurderes for å forstå fordelene med AD-behandling. Kliniske fordeler forklart i form av statistisk signifikans hjelper ikke alltid omsorgspersoner eller familiemedlemmer med å forstå behandlingsresultater. Som et resultat kan andre beregninger som IADL og BADL brukes til å kvantifisere funksjonell uavhengighet hos AD-pasienter.

Om studiet

Den nåværende longitudinelle studien ble utført ved Knight Alzheimer Disease Research Center (Knightadrc) ved Washington University. Både kognitivt uhemmede og kognitivt svekkede forsøkspersoner som gjennomgikk amyloid positronemisjonstomografi (PET) og lumbalpunksjon (LP) ble inkludert i analysen. Alle studiedeltakerne ga også cerebrospinalvæske (CSF) prøver for amyloid beta (Aβ) og tau-proteinvurdering.

Alle deltakerne gjennomgikk kliniske og kognitive vurderinger for å oppnå CDR-score. En klinisk diagnose av Ad demens ble bestemt basert på standardkriterier og en global CDR-skåre.

Studieresultater

Denne studien inkluderte 282 deltakere, hvorav 67 % hadde svært mild AD-demens og 33 % med mild AD-demens, vurdert med en CDR på én. Omtrent 56 % av studiekohorten var menn, 88 % var ikke-spanske hvite, og 10 % var svarte eller afroamerikanere.

De fleste CDR 0,5-deltakerne var uavhengige, mens bare 40 % av CDR 1-deltakerne var uavhengige. Ved baseline var nesten alle deltakerne i BADLS uavhengige.

Fire IADL-komponenter ble betraktet som funksjoner av CDR-SB-poengsummen, noe som muliggjorde estimering av uavhengighetsnivået. These components included paying bills, driving, remembering medications/appointments, and preparing meals.

Basert på denne tilnærmingen var omtrent 50 % av studiedeltakerne avhengige. Noen deltakere var i stand til å tilberede måltider uavhengig og huske avtaler/medisiner med en høyere CDR-SB-score, men klarte ikke å betale regninger og kjøre effektivt.

En sterk sammenheng mellom CDR og ADL ble observert. Omtrent 93 % av deltakerne med CDR-SB mindre enn 4,5 var uavhengige i IADL, mens 87 % av deltakerne med CDR-SB større enn 4,5 ikke hadde noen uavhengighet i IADL.

Videre var 97 % av deltakerne med CDR-SB mindre enn 11,5 uavhengige i BADL. Til sammenligning viste 85 % av deltakerne med CDR-SB over 11,5 ingen uavhengighet i BADL.

Gjennomsnittlig årlig CDR-SB-økning var 1,30. Men når denne beregningen ble modellert som en funksjon av baseline CDR, økte CDR-SB med 1,05 hvert år for individer med CDR ved baseline og en ved baseline. Totalt sett ble en lineær økning i CDR-SB observert over tid.

Forventet tid for å miste uavhengighet i IADL-er var omtrent 29 måneder. Interessant nok korrelerte de ekstra årene med uavhengighet av IADL-er og BADL-er med lecanemab- eller donanemab-behandlinger, noe som gjenspeiler en langsommere nedgang i CDR-SB.

Forutsatt en konsekvent reduksjon i CDR-SB-score etter behandling, var ytterligere 10 og åtte måneders uavhengighet i IADL assosiert med lecanemab- og donanemab-behandlinger. For donanemab-behandling ble ytterligere 13 måneders uavhengighet observert i IADL for lav/mellomliggende Tau -PET-gruppen, mens fire måneders uavhengighet ble målt i IADL for høy Tau -PET.

Konklusjoner

Den nåværende studien gir ny innsikt i forholdet mellom CDR-SB-score og funksjonell uavhengighet. Disse funnene fremhever også den kliniske betydningen av AD-behandlinger og hvorvidt pasienter og deres familier kan ta mer informerte behandlingsbeslutninger.

Kilder: